Fritt suser trærne rundt hjemmet du elsket. Farvel nikker blomstene du vernet så tro.
Takk kvitrer fuglene som dagen deg hilste. Stilt hvisker vinden: Sov i ro.
Jeg minnes:
♥ det trygge fanget ditt
♥ de varme, livserfarne hendene dine, med den klassisk tradisjonelle gullringen som var symbolet på deg og bestefar
♥ den gode og løsslupne latteren din, og tårene som trillet da du lo så du grein
♥ stundene med eventyret om Rødhette og ulven, og sangen om Lise Lotte
♥ måltidene som samlet oss rundt bordet
♥ oppvartningen til gjestene på besøk
♥ ditt store hvite hus på heia
♥ blomsterbedet utenfor kjøkkenvinduet
♥ det klassiske servise, blondene og fargen blå, som var gjennomgående for både deg og huset
♥ Peik, hunden som du lærte å danse rundt i ring på to, når du sang, " danse danse dokka mi"...
♥ den gule anda og den rød bilen, som du så trofast oppbevarte i skuffen etter mine søsken, som jeg så ofte lekte med
Det siste minnet er gleden du viste da vi sist var på besøk. Hvor bettatt du ble av Amigo, og hvor mye det betydde for både deg og oss at vi kom.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå, en gavmild hånd har dovnet. Vondt å miste, vondt å forstå, men fred du fikk da du sovnet.